Innledning:

Få topper i Jotunheimen, ja i Norge for den saks skyld, kan måle seg med Store Austanbotntinden. Som en Jotunheimens utpost mot fjordlandet reiser den seg mot himmelen helt sørvest i Hurrungane. Fra toppen er det bare drøye 10 km til havnivå ved Lustrafjorden, og ikke stort lenger til Årdalsvatnet.
Uavhengig av betraktningsvinkel er toppen et imponerende skue. Den som har stått i skaret mellom Store og Midtre Ringstinden og betraktet tindens sylskarpe skråegg, eller den som har stått på Stølsmara­dalstindens topp og observert den slanke, monolitt-lignende profilen, forstår hva vi mener. Mest impo­nerende er likevel kanskje utsikten fra Vesttoppen mot det nordvendte svaet under toppeggen som brekker av i et loddrett stup. Under stupet gaper digre bresprekker, klare til å sluke alt som faller ned.
Store Austanbotntinden regnes ikke som en klatretopp, men den kan oppfattes ganske utsatt, spesielt under ugunstige værforhold.

Atkomst fra Berdalsbandet:
Få av de virkelige godbitene blant 2000-metertoppene har en så kort atkomst som Austanbotntinden. Ved fjellveien Årdal–Turtagrø, like nord for bommen på Berdalsbandet (1315 moh.), er det gode parkerings­­muligheter. Herfra er det bare snaut 4 km i luftlinje og 900 høydemeter til toppen.
Det går sti/tråkk sørover opp lia og rundt på sørsiden av høyde 1483 moh. Videre er det små­kupert inn­­over forbi høyde 1492 moh. og nord­øst­over den brede ryggen i retning Vesttoppen. Spesielt i kneika fra snaut 1500 moh og opp til snaut 1600 moh har det etter hvert blitt tydelig og vardet sti. Underlaget er dominert av sva og fast fjell. Den grove steinura som man finner så mange andre steder i Jotunheimen, er nesten fraværende. Det er rett og slett en fryd å gå oppover her. Også for de som ikke har tenkt seg helt til topps, er det en herlig fjelltur å gå opp til Vesttoppen og nyte utsynet derfra.
Fra Austanbotntinden V2, den første toppen man når, går man litt ned igjen og krys­ser skaret der en markert snørenne kommer opp fra Berdalsbreen. Videre et kort stykke opp til V1. Her smalner eggen av, og synet av selve toppkronen som ruver steilt og skremmende midt i mot, kan få mange til å konkludere toppen som ubestigelig for dem. Men som så ofte i fjellet: Det som rett forfra ser helt umulig ut, tar seg ofte helt annerledes ut når man kommer litt nærmere.
Fra V1 er det bratt klyving ned et stykke, godt beskyttet av store steinblokker som skjermer mot den verste eksponeringen. Eggen videre er enkel det første stykket, men blir atskillig mer luftig etter hvert. De fleste velger å holde et lite stykke nedenfor eg­gen i sørsiden. Her er det en del løse steiner, men til gjengjeld mindre luftig. Velger man å gå rett på må man forsere en kort hammer på 2,5-3 meter. Denne er utsatt, men under tørre forhold ikke mer krevende enn grad 3.
Ved foten av toppkronen møtes man av en smal, ikke spesielt bratt egg. Til venstre løper et bratt sva til det ender i et stup. Høyresiden er også luftig. Normal­ruta følger eggen i overkant av svaet ca. 20 meter, før man tar ut i flanken og følger rissforma­sjoner på skrå opp til toppeggen. Man kommer opp på toppryggen litt til venstre for den første av de tre markante «puklene».
Herfra er det noe luftig, men enkelt, nesten helt frem til toppvarden. De siste skrittene ut på toppen er temmelig utsatt.

På ryggen mellom Store og Midtre Austanbotntinden med Berdalsbreen og Berdalsbandet nede til høyre.