Innledning:

Slik beskriver Vinje Falketind, eller Fal­ke­nebbet som det ble kalt før Vinje ga toppen sitt nå­væ­ren­de navn. Toppen har en imponerende profil, spe­sielt fra øst. Allerede i 1820 ble den besteget første gang, noe som var uvanlig tidlig for en såpass alpin topp. Falketind er i dag blant de mer populære toppene i Jotunheimen, og på finværsdager i august er man sjelden alene på toppen.
Toppen ligger forholdsvis langt sørvest i Jotunheimen, utenfor nasjonalparken, men innenfor Utladalen landskapsvernområde.

Atkomst:

Atkomsten til Falketind med start fra Koldedalen kan gåes i to varianter. Den ene er til dels merket sti vestover dalen fra Kolde­dalsvatnet opp til tjernet på 1291 moh. Herfra snor stien seg langs nordsiden av vannet og etter hvert et stykke opp fra vannet. Denne strekningen kulminerte tra­di­sjonelt med en spennende krysning av ei bratt snøfonn som endte rett ut i det iskalde vannet. I løpet av de siste års varme somre har det vært mer vanlig at denne fonna forsvinner utover sommeren. Enten snøfonna ligger der eller ei, kan det være kjekt å ha med seg ei isøks.
Vel forbi det første vannet må man et stykke ned mot Andrevatnet. Foran seg har man en flott utsikt nedover Morka-Koldedalen. Langs Andrevatnet pas­se­rer stien gjennom grov ur på nordsiden frem til breelva fra Stølsnosbreen. Elva krysses og følges på venstre side. Her må man opp et nokså bratt sva­par­ti. I vått vær eller ved snø bør sikring vurderes. Under gode forhold er det for de fleste uproblematisk.
Ovenfor den bratte delen får man øye på Stølsnostinden midt i mot og snart også fronten på Støls­nosbreen. Breen har minket mye de siste årene og nedre del er nå en isolert brerest.
Herfra holder man normalt i kant av breen, eller lenger oppe til høyre i løs morenemasse (forsiktighet!). I fortsettelsen går man normalt på breen om man er utstyrt for det, eller i høyre kant.
Herfra velger de som er utstyrt for bre­vandring gjerne å gå ut på breen, mens det andre alternativet er å gå i løs morenemasse til høyre for breen. Denne massen er ganske ustabil og forutsetter at man utviser stor forsiktighet. Breen har en del sprekker, men få eller ingen helt i sørkanten.
Det siste stykket til topps følges nordryggen, som byr på enkel klyving det siste stykket mot toppen. En mer luftig og bratt variant er å følge vestryg­gen.

Pionerruta:

Det andre alternativet er å gå Pionerruta. Førstebestigerne gikk en bratt rute fra Falkbreen og opp østveggen. Enkleste va­riant her er svakt på skrå fra venstre mot høyre, litt til høyre for høyeste punkt på Falkbreen/Snøggeken. Da kommer man opp like til høyre for laveste punkt på ryggen mellom Falketind og Austre Stølsnostinden. 

Ryggtraversen Falketind – Stølsnostind:
Fra Falketinds nordrygg er det veldig fint å gå via Austre Stølsnostinden på ca. 1960 moh. bort til Midtre Stølsnostinden. Videre blir det en del luftigere ned i skaret mot Stølsnostinden, og opp til denne er det bratt klyving.
Fra Stølsnostinden følger bratt klyving/klatring (kort rappell) ned mot vest over en kort brepassa­sje og ut på Stølsnosi. Fra sistnevnte bratt ned mot sørøst i retning fronten på Stølsnosbreen.

Vinter:
Falketind er mindre godt egnet for vinterbestigninger, bl.a. på grunn av bratte passa­sjer og rasfare. Dersom man likevel bestiger toppen, er vanligste vei via den nordøstre Stølsnosbreen. Alternativt via Stølsnosi fra Utladalen.